I kjølvannet av boka «22. juli-profetien» har kristne media vært preget av diskusjon om Guds vrede og dom. Jeg har ikke planer om å diskutere boka, men når en av dens forkjempere, Jan Ernst Gabrielsen, nylig i sin egen blogg påstår at Gud ikke elsker mennesker betingelsesløst, da må jeg hive meg på. Jeg er overbevist om at Gabrielsen tar grundig feil.
Mange av Guds gaver har betingelser ved seg. En av dem er frelsen av nåde. Den forutsetter tro og en ekte omvendelse. Gabrielsen har rett i at syndere som ikke omvender seg går fortapt, men frelsen og Guds kjærlighet er ikke én og samme ting! Utgangspunktet for oss alle er at vi er under Guds rettferdighet og dom. Samtidig er vi elsket av ham og mottar tilbud om frelse av nåde gjennom Jesus. Noen tar imot og blir frelst, noen tar ikke imot og er fremdeles under dom, men alle er vi elsket av Gud.
Guds kjærlighet derimot er betingelsesløs. Det er dette som gjør at Guds tilbud om nåde og frelse alltid står ved lag. Kjærligheten er det uforanderlige karaktertrekket som gjør at ingenting vi gjør kan få Gud til å elske oss verken mer eller mindre. Kjærligheten er uløselig knyttet til hvem Gud er. Han er kjærlighet (1 Joh 4,8).
Jeg forstår frustrasjonen over en sukkersøt og konsekvensfri nåde-forkynnelse, og jeg er enig i at slik forkynnelse gir et feilaktig inntrykk av at Gud ser mellom fingrende på synd. Det gjør han absolutt ikke. All synd har konsekvenser, både i dette livet og i evigheten. Men når Gabrielsen tar tak i problemene i denne grøfta, havner han rett i den andre. Han drar fram en sint Gud som bare elsker dem som elsker ham.
«Ja takk, begge deler!»
Vi spøker gjerne med at vi kristne bare holder oss midt på veien når vi er på vei fra den ene grøfta til den andre. Vi henger oss opp i ett karaktertrekk ved Gud, og tror at det står i motsetning til et annet. Ole Brumm sier det fint: «Ja takk, begge deler!» Gud er ikke enten-eller. Han er er ofte «begge deler». Han er 100% fullkommen i alle sine egenskaper. Han er 100% rettferdig og 100% kjærlighet … på en gang og til enhver tid. Vreden er et uttrykk for Guds rettferdighet. Nåden er uttrykk for Guds kjærlighet. Når vi ser vreden i én sammenheng, så er det lett å tro at Gud ikke elsker. Når vi ser nåden i en annen sammenheng, så tenker vi at Gud synes det er greit om vi synder litt. Dette er grove misforståelser og viser at vi ikke fatter paradoksene i Gud.
Gud kan elske samtidig som han straffer! I Ordsp 3,12 står det slik: «For den Herren elsker, refser han, slik en far gjør med en sønn han har kjær.» Han kan også elske samtidig som han er vred! Jer 31,3 sier: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn.» Israel gjorde stadig opprør mot Gud og vi vet at Gud ofte var vred på dem, men Bibelen sier altså at Gud elsket dem hele tiden likevel. Den miskunn som Gud viste er et uttrykk for en kjærlighet som ikke hadde som betingelse at de var lydige mot ham.
Joh 3,16
Gabrielsen hevder at Joh 3,16 er det eneste stedet i Bibelen det står om Guds kjærlighet til ikke-kristne, og at Gud bare elsket verden akkurat da han sendte sin sønn. For det første er det slett ikke det eneste stedet. I f.eks. Rom 5,8 står det at han «viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Se også Ef 2 og 1 Joh 3 og 4). Videre hevder Gabrielsen at Guds kjærlighet til ikke-kristne var tidsmessig begrenset til en historisk hendelse, at han sendte Jesus. Dette er en merkelig tanke som utfordrer et meget sentralt teologisk prinsipp, nemlig at Gud er uforanderlig. Hvis det er tilfelle at Gud elsket ugudelige (Rom 5,6) da han sendte Jesus i døden, men at han ikke elsker dem i dag, må det nødvendigvis bety at han har forandret seg, for det er ikke de ugudelige som har gjort det. De er fortsatt like ugudelige! Skal vi da gå bort fra troen på at Gud er uforanderlig? I en teologi der Gud forandrer seg, vet vi aldri om nåde for synder gjelder i morgen eller om hans løfter står fast. Ingen ting er sikkert lenger. Dette er et trist gudsbilde som jeg ikke tror på.
Krever Gud mer av oss enn av ham selv?
En annen raritet ved Gabrielsens teologi, er at Gud tydeligvis krever mer av oss enn av ham selv. I Bibelen kaller Gud oss til å elske alle. Nestekjærlighet er ikke betinget. Jesus er ekstremt tydelig på dette: «Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere» (Luk 6,27-28). Videre sier han: «At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av» (Luk 6,32). Skal vi som er ufullkomne elske ikke-kristne og til og med våre fiender betingelsesløst, mens Gud bare elsker oss kristne?
Fullkommen kjærlighet er betingelsesløs. Trenger vi å diskutere om Guds kjærlighet er fullkommen eller om den er på nivå med syndere som bare elsker dem de selv blir elsket av?
«Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Jesu kjærlighet til syndere var betingelsesløs. Han er bildet av Guds vesen (Hebr 1,3) eller «the exact representation of his being» som det står på engelsk. Med andre ord viste Jesu liv på jorden eksakt hvordan Faderen er. Han viste oss også på en fantastisk måte paradokset i balansen mellom Guds kjærlighet og rettferdighet.
Historien i Joh 8 om kvinnen som ble grepet i hor viser Jesu betinglesesløse kjærlighet til synderen. Ingenting i historien indikerer at kvinnen hadde til hensikt å omvende seg fra sin synd, men hun ble ufrivillig fremstilt for Jesus. Han møter henne med kjærlighet og nåde, men også med et krav. Vi kristne havner igjen så lett i grøftene våre. Da blir det enten et konsekvensløst nåde-evangelium som sier «heller ikke jeg fordømmer deg», eller vi glemmer den første setningen og fokuserer på «synd ikke mer», som alene blir et lovisk evangelium. Vi må alltid ha med begge setningene Jesus sa: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Fordi Gud fortsatt elsker alle mennesker, gjelder dette tilbudet også i dag for alle som vil ta imot. Det at hans kjærlighet også er for dem som lever i opprør mot Gud er nettopp det som gjør Guds kjærlighet fullkommen. Ufullkommen kjærlighet er betinget, fullkommen kjærlighet er betingelsesløs. Gud er fullkommen og Gud er kjærlighet!
Gunnleik Hofstad 