Fly er kule! Da jeg var liten drømte jeg om å bli pilot, men det var broren min som ble det! Han ble også misjonær langt inne i bushen i Honduras, og hadde en Cessna 185 til disposisjon for å fly blant annet ambulanseoppdrag mellom landsbyene i La Mosquitia. Dette flyet fikk jeg lov til å «øvelseskjøre» med noen ganger når jeg var på besøk, og da gikk jo litt av barndomsdrømmen i oppfyllelse! På en av disse flyturene lærte jeg en viktig lekse:
Jeg er «co-pilot» fra La Ceiba til Ahuas, en flytur på rundt en og en halv time. Vi flyr høyt over skyene for det er en del fjell vi må over. Når vi etterhvert skal ned for å lande, må vi altså gå ned gjennom skydekket. Dette er du sikkert vant med fra kommersielle flyvninger, men det er ganske annerledes når man selv sitter ved spakene i et spinkelt lite rør med vinger! Det er absolutt ingenting å se utenfor cockpit-vinduet, bare hvit tåke.
Broder’n gir gode instruksjoner: lufthastigheten skal være sånn, den vertikale hastigheten slik, høyden må holdes øye med og så er det vinkelen på flyet – i tre akser … Det er visstnok ganske enkelt – bare la være å se ut av vinduet, og heller se på 5 runde instrumenter på dashboardet. Det føles omtrent som å kjøre bil uten å skrape isen av frontruta og bare se på speedometeret …
Et av de viktigste instrumentene kalles en kunstig horisont. Denne viser om flyets nese peker rett frem, opp eller ned og i tillegg viser den om flyet krenger til høyre eller venstre. Det er viktig å se på den kunstige horisonten får jeg vite. Krenger flyet, så vil det også svinge og komme ut av kurs eller i verste fall miste løft om det skulle krenge for mye. Jeg gjør som jeg får beskjed om og synes jeg er ganske så flink. Dette er en helproff nedstigning! Men så gjør broder’n meg oppmerksom på at den kunstige horisonten sier at jeg krenger mot høyre. Det kan jeg slett ikke merke, men stoler på at instrumentet vet hva det snakker om, så jeg svinger stikka mot venstre for å rette opp. Da kjenner jeg på kroppen at flyet tipper over til venstre! Men det stemmer tydeligvis ikke for instrumentet er ikke fornøyd. Jeg må krenge ennå mer til venstre påstår det! Jeg vrir på stikka igjen og er sikker på at nå tipper flyet over til venstre og vi går i spinn og døøøøør!
«Eehh … broder’n! Tar du over nå kanskje?» Jeg må slukøret gi styringa over til ham som kan dette. Broder’n tar flyet ned med samme ro som jeg drikker kaffe i lunsjpausen min …
Hva var det egentlig som skjedde? Jeg fikk noe som kalles rotatorisk vertigo, eller sagt på fagspråket: Jeg mista balansen! Balansesansen består blant annet av synssansen og leddsansen. Når man verken kan se (som når man flyr i skyer) og heller ikke står med beina på bakken, har man bare én sans igjen som kan hjelpe en: Det er det indre øre.
Lengst inne i øret mitt har jeg et lite organ som heter labyrinten. Denne har tre bueganger fylt med en væske som heter endolymfe som settes i bevegelse når hodet mitt beveger seg. Disse buegangene står i forhold til hverandre som aksene i et diagram og ved hjelp av små flimmerhår kan de slik registrere rotatoriske bevegelser i alle tre dimensjoner og sende balanseinformasjon til hjernen min. Men kroppen vår er ikke designet for å sitte i et flyvende rør med vinger langt oppe i skyene. Det indre øret kan fort bli feilkalibrert i forhold til hva som er opp og ned. Etterhvert har du ingen sanser du kan stole på at gir deg riktig informasjon om du flyr rett eller skeivt. Dersom jeg stoler på min egen balanse, går det galt. Jeg må stole på instrumentene!
Bibelen har noe å si om dette! I Ordspråkene 14,12 står det: «Det er en vei som synes rett for en mann, men enden på det er dødens veier.» Dette beskriver min flyvning gjennom skyene ganske så godt. Dersom jeg hadde fulgt den «vei som synes rett» hadde enden på flyturen vært «dødens veier».
Hvis vi trekker en parallell til livet for øvrig, kan vi sammenligne balansesansen min med min egen menneskelige visdom eller mitt vett. Den kunstige horisonten som viser hvordan det faktisk står til, er et bilde på Guds visdom. Ordspråkene 3,5-6 sier: «Stol på Herren av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier jevne.» Videre i kapittel 28, vers 26 står det: «Den som stoler på sitt eget vett, er en dåre, den som vandrer med visdom, blir berget.»
Akkurat som min kropp ikke er i stand til å fullt ut orientere seg i flyvende tilstand, er vi som mennesker ikke i stand til å orientere oss i livet på egen hånd. Vi trenger noe utenfor oss selv som er konstant og absolutt. Vi får del i Guds visdom når vi stoler på Guds ord, Bibelen. Verden rundt oss er i stadig forandring, men Guds ord er konstant og alltid til å stole på. Vårt menneskelige vett er skrøpelig og uegnet til å basere vår oppfatning av sannhet på. Vi trenger å la Guds Ord stake ut retningen for livet vårt, og da må vi kjenne Ordet. Vi må enkelt og greit lese Bibelen – kort og lenge, sakte og fort, som historie og som meditasjon, i bønn eller som kos, regelmessig, igjen og igjen …
Jeg hadde aldri turt å dra ut på flytur uten fungerende instrumenter i cockpiten!
Jeg hadde aldri turt å legge ut på livets reise uten Guds Ord innabords!
Gunnleik Hofstad 